De irriterende kostholdsrådene
Kostholdsrådene, ja. Det var de, ja. De er snusfornuftige og eplekjekke og dandert med en tårnhøy moralsk standard. For ikke å snakke om at de er grunnleggende faktabasert. Vi som spiser rødt kjøtt (over 350 gram i uka), drikker vin (kanskje ei heil flaske i ny og ne), benytter oss av sjokolade når vi synes vi fortjener det (rett som det er) kan ikke annet gjøre enn å bøye hodet – for her er det noen som vet vårt eget beste bedre enn oss. Vi slipper ikke unna. Mot 20000 sider fagfellevurdert beinhard empiri er vi sjanseløse og uskikkelige om vi foretrekker sirup på loffen.
Kostholdsrådene utløser samtidig et behov for å fjerte litt, være kontrær, slippe ut litt ukorrekt damp – kort og godt være litt obstanasig. Men i stedet for å diskutere kostholdsrådene benytter vi alle kverulanters klassiske triks – nemlig å snakke om noe helt annet. Ingen vits i å opponere mot kostholdsrådene – så da går vi over til å opponere mot sykkelhjelm. Og da sier jeg «NEI TIL SYKKELHJELM» Og du sier «WHAT!!!!??» Og så må jeg forklare.
Bevares, det kan også være lurt med hjelm
Vi kan begynne med det selvsagte. Det kan være både hendig og smart med hjelm om du tryner i stor fart og ender på hue i asfalten. Men så er det og slik at sjansen for at du tryner i stor fart og ender på hue i asfalten har en – om enn noe uklar - sammenheng med bruk av sykkelhjelm. Ganske lurt også når man halser av gårde til og fra jobb som ville hester over alle hauger. Men det er kanskje der problemet ligger….
Risikokompensasjon
Risikokompensasjon er magien her. Med hjelm på hodet føler man seg tryggere. Det får konsekvenser. Hjelm utløser behov for rask sykkel. Eller rask sykkel utløser behov for hjelm og raske briller for de som bare må. Samme det. Rask sykkel utløser behovet for foroverlent sykling – foroverlent sykling krever enda bedre hjelm - farten øker og utløser behovet for å ta snarveier der bilen regjerer. Eller man støyter med andre syklister i stor fart – eller seiler hjelpeløst til siden med begge hjulene i trikkeskinna. Eller klarer ikke svingen inn mot sykkelundergangen. Og da smeller det - selvsagt! Hjelm minsker ikke risikoen for punkterte lunger, beinbrudd, utslåtte tenner og sprukken milt. Hjelm øker stressnivået på vei til og fra jobb, fordi man tenker om man kjører på litt så har man 5 minutter ekstra til politisk kvarter og en kaffekopp til. Hjelm skremmer eldre syklister og de som ikke har det travelt vekk fra gatebildet. Hjelmbruk – for ikke å si hjelmpåbud får færre til å sykle. Hjelmbruk går utover folkehelsen fordi mange tør ikke annet enn å la sykkelen stå. Oppmerksomheten rundt sykkelhjelmen som det eneste saliggjørende forkludrer andre og større farer for syklister i trafikken. Hjelm gjør syklister mer hensynsløse. Hjelm får bilister til å være mer hensynsløse overfor syklister.
MadMax
Hjelm er et godt instrument mot hodeskader. Men hjelm og stadig raskere sykler øker behovet for ytterligere beskyttelse. Knebeskyttere, håndleddbeskyttere, albuebeskytter og ryggskinne - you name it. Til det er det bare å si: Man øker ikke den generelle sikkerheten som syklist ved å kle seg som om man skal ut i den urbane krigssone der Mad Max jager diesel.
The New Zealand Bicycle Helmet War
New Zealand er det første landet i verden der bruk av sykkelhjelm er påbudt. Siden 1994 har man fått en rimelig voksen bot dersom man ikke bruker hjelm. Etter at påbudet kom har «The New Zealand Bicycle Helmet War» rast. Motstandere og tilhengere av loven har i snart tretti år banket hverandre i hodet med grafer og tabeller som underbygger den ene aller andres posisjons syn på saken. Og derfor: forbløffende mye forskning som underbygger alle negative følger av tvungen hjelmbruk.
Det beste er selvsagt å sykle sakte bakoverlent med hjelm, knebeskyttere, håndleddbeskyttere, albu og tannbeskytter, leggskinne og 360 graders livekamera på styret – men hvem gidder det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar