02 januar 2016

Alle Einar Ås sine kraftpenger

Min far jobbet på anlegg. Han begynte å arbeide på anlegg like etter krigen. Det begynte med Sørlandsbanen. Men etter hvert som byggingen av Norge skjøt fart på 50-tallet var det utbygging av vannkraft han jobbet med. Demninger, tunneler, kraftstasjoner. Jeg har en identitet knyttet til fortellingene om disse anleggene. Det være seg Tokke i Telemark, Hallingdal, Røldal-Suldal, Otra, Sira-Kvina, Fyresdal, Ulla-Førre, Aurland. Lyse, Sjerka, Håverstad.  Alle anleggene hadde sin signatur. Noen var gode anlegg. Noen var mindre gode. I ettertid har sannsynligvis alle disse anleggene vist seg å være eksepsjonelle – med en inntjening utover fatteevne – i forhold til det man så for seg den gangen disse ble bygget.

Den verdiskapningen og det grunnlaget for velferdsstaten som ble lagt i disse årene – tror jeg - i enda større grad enn oljen har vært med å definere hva det industrielle Norge er. Og ikke minst: Disse enorme maskinene langt inne i fjellene som dundrer og roterer tilnærmet evigvarende – vil fortsette med det – lenge etter at oljealderen toner ut for godt.

Verdikjeden var ikke så lang heller. Regn og smeltevann ble samlet i magasiner. Derfra ble vannet sluset inn i sjakter som til slutt endte opp i en turbin langt der nede – dypt inne i fjellet – for senere å manifesteres seg som energi distribuert ut til forbrukere, industri og offentlige anlegg.

Men noe har skjedd: Verdikjeden er strukket ut. Vi har fått et marked. Verdikjeden er blitt så lang og verdiene så enorme at det er gitt plass til en hel industri av kjøp og salg og meglere og forretningutviklere som alle har funnet seg lukrative innslagpunkter i denne kjeden.  En av de aller flinkeste er Einar Ås fra Grimstad. Han har bygget opp store deler av sin formue kun ved å kjøpe og selge kraft på riktige tidspunkt. Han jobber sannsynligvis intenst mye og har stor kunnskap om det han holder på med. Og han har teft.

Den lange verdikjeden har også gitt plass til Kulturhuset Kilden som hadde aldri sett dagens lys uten kraftmillionene. Veien fra kraftmillionene til Kilden var lang og kronglete vi sagnumsuste Cultiva. Men nå står nå huset der. Kanskje litt i overkant digert, men definitivt til gagn for alle som vil.

Det er noen tankekors ute og går her: Formuen til Einar Ås tilsvarer byggekostnadene til hele Kilden Kulturhus. Einar Ås tjener pr år godt over det som skal til for å drive hele Kilden Kulturhus inkludert KSO, Operaen og Agder Teater. Kilden har hele offentligheten på seg hele tiden. Einar Ås ønsker å beholde sin anonymitet – og han klarer det og får lov til det. Han holder på med sitt - og vil helst være i fred. Det forstår jeg. Men jeg mener faktisk at samfunnet har rett til å be han om en forklaring. En tekst  som kan rettferdiggjøre at hans virksomhet er samfunnsgagnlig. At det han driver med er verdifullt også for andre enn Einar Ås. Dersom han ikke vil svare selv kan han få et kommunikasjonbyrå til å skrive svaret for ham. Det har han råd til.

For min egen del lurer jeg på hvor høyt min far og hans arbeidskamerater hadde bannet om det hadde kommet dem for øre at en gang i en fjern fortid ville en enkel pokerspiller fra Grimstad vunnet like mye penger på å kjøpe og selge kraft som det kostet å bygge hele Valevatnsdammen i Øvre Sirdal. Den er  kolossal. Jeg husker det. Jeg var der når det ble bygget. To tre hundre mann holdt på med denne i fire år. Og jeg husker godt at karene kunne banne.

Noen bilder fra pappas karrière


Synes det kunne passe med noen blinkskudd fra pappas liv på anlegg. Jeg tror de er tatt i Fyresdal, men er ikke helt sikker. De kan og være tatt i Sirdal.

Min far (han til høyre) og en gravemaskinfører ser ut til å være fornøyd med dagens dont

Min far (han til venstre) og gravemaskinføreren diskuterer ett eller annet......

Steinfyllingsdam. Pappas spesialitet. Morene i midten, så sand, så grus, så småstein, så større stein, så enda større stein...

Sider