Elitene og Monsteret i Det Hvite Hus

Trump kunne ikke bli den republikanske presidentkandidaten. Det ville ikke skje. Han ble det. Han ville overhode ikke ha noen sjanse mot Hillary Clinton. Men han slo henne. Men dersom han mot alle odds likevel ble president – så er det likevel så mange institusjonelle hindringer som vil glatte over og trenere de meste ekstreme utslagene av hans agenda. Etter snart 10 dager – så virker det ikke slik. Det utenkelige har skjedd. Nå er han president og demningene brister.  Så langt har han vist en enorm gjennomføringskraft. Han er i gang nå. Den ene oppsiktsvekkende presidentordrer følger den andre.  Vi må forholde oss til de mest utrolige historiene om hans virkelighetsoppfatning og hans absurd oppblåste selvbilde. Det er alvor. Vi må forutsette at hans kraftfulle gjennomføringsevne fortsetter å slå ut i praktisk politikk – slik hans evne til manøvrering gjorde ham til presidentkandidat og til slutt til en ekstremt handlekraftig president. De ti første dagene etter innsettelsen er som hentet ut av et dystopisk fremtidsmareritt.  Fra den bekmørke innsettelsestalen som var som et ekko fra 30-tallets Mussolini til skildringer av gråtende ansatte i EPA (USA’s miljøverndepartement) som ikke lenger får anledning til å snakke med pressen – til det famøse vedtaket om innreiseforbud for muslimer. Og bak gardinene står broren til hans førstevalg som utdanningsministeren Betty DeVos - Erik Prince og lusker – som en rådgiver «from the hidden deep shadows».  Googler du ham blir du mørkeredd. Ingenting er lenger umulig!

Donald Trump er sykelig narsissistisk. Han er åpenbart en psykopat. Han innehar den livsfarlige blandingen av uvitenhet og ignoranse. Han eier absolutt ingen begreper om rett og galt. Mitt og ditt. Han er truende i all sin fremferd. Han er en hevngjerrig, uberegnelig sjarlatan og en bølle.  Han er et umodent og bortskjemt mannebarn – en stupid rasist. Ryggmargsrefleksene hans er en diktators. Demokratiske prosesser og alminnelige spilleregler står i veien for ham. Han er en løgner, med impulskontroll som en toåring - et monster i dress – et brusehode som trekker før han tenker.  I tillegg har han fylt bingen sin med milliardærer som allerede er i ferd med å berede grunnen for det største kleptokrati verden har sett.

Å gi den mannen bare et bitte lite anstrøk av støtte er i seg selv en ekstrem posisjon å ta. Vi har hatt våre hjemlige klakører som Hagen, Listhaug, Leirstein og Tybring Gjedde som har stått på sidelinjen og applaudert denne mannen inn i det hvite hus. Disse representerer en opinionsdannende elite som i tider som dette har et stort ansvar.  Etter to ukers galskap i det hvite hus er det blitt relativt stille fra høyrekanten i FRP.  Det lukter av feig opportunisme.

Det vil nok bli en nokså vanlig idrett blant samfunnsvitere i mange år fremover å prøve å forstå hvordan dette kunne skje. Definisjonsmakten vil være essensiell når dette skal forklares. Vi kjøpte narrativet om den politiske elite som eksisterer kun for å mele sin egen kake. Som om den politiske elite er av ny dato. Som om den politiske eliten kun består av mennesker hvis mål er å berike seg selv - kulturelt, sosialt og økonomisk. Som om det å være politisk engasjert – gjerne fra ung alder – skulle være noe mistenksomt – noe vi ikke trenger. Som om politiske retninger og veivalg ikke finnes, men bare noe som er funnet opp for å ha noe å snakke om i salongene. Vi har en politisk elite. Vi må ha en politisk elite. Det er en del av dannelsen i et liberalt opplyst demokrati. Vi kan ikke «drain the swamp» for tannleger fordi tannlegeregningen er for dyre – og bare erstatte dem med populistiske tannleger som trekker ut tennene til en brøkdel av prisen.  Politikk er også et fag som krever årelang erfaring og engasjement. At vi har glemt dette er helt ubegripelig. At vi har FRP-politikere som tar opp denne tråden er helt utålelig – slik verden er nå.