Jeg gleder meg ikke til jul i år

Hold på hatten: Her kommer det store mengder mer eller mindre adekvat info om et bitte-bitte-bitte lite hjørnet av norsk populærmusikks historie.

I 20 år – minst – har jeg lett etter denne julesangen: «Jeg gleder meg ikke til jul i år.» En feiende flott 60-talls poplåt – friskt fremført av Sonja Bjønness med en beat-stil som vil tiltale alle tilhengere av dagens pop-rytmer – som en musikkanmelder skrev dengang i 1964.

Ikke har den vært å finne på streaming-tjenester. Ingen har tatt seg bryet med å legge den ut på Youtube. Men i år dukket den opp, gitt. Som nyutgitt singel i 300 eksemplarer. Jeg har skaffet meg eksemplar nr 208.

Teksten er skrevet av psykologistudenten Bodil Syvertsen. Hun var datter av daværende kirke og undervisningsminister Helge Sivertsen – som forøvrig var ansvarlig for opprettelsen av Norsk Kulturråd i sin tid. Bodil Syvertsen flyttet senere til California der hun arbeidet som psykolog og spesialist innen autisme. Hun ble blant annet brukt som fag-konsulent under innspillingen av filmen «Rainman»

Bodil Syversten skrev teksten i hui og hast som et svar på en pophit- konkurranse «Tekst Grand Prix» i «Det Nye». Sangen ble en av de fire vinnerne. Torvinn Midlie skrev melodien på en snau ettermiddag. Låta ble spilt inn med med Rolf Wesenlund som innspillingsleder. Kjell Karlsens orkester med både Robert Normann og Frode Thingnæs backet Sonja Bjønnes i studio – på natta og på direkten etter spillejobb på et julebord. Sangen ble imidlertid ingen hit. Den solgte i ca 150 eksemplarer – og har siden være mer eller mindre glemt. Kun spilt av og til på NRK frem til en stund ut på 2000 – tallet – da også NRK slutte å spille den pga. en lapp som stod på platecoveret i NRK sitt musikkarkiv.

Men nå er den her. De som vil høre denne finne den ikke på internett. Ikke noe sted. Dere må rett og slett komme på besøk for en kopp kaffe og en avspilling av tidenes beste norske vinyl-jule-sang på 45 RPM. PS: Tomt for småkaker.....

Teksten er her

Fuck you, you fucking fucks!

I begynnelsen av november ble jeg syk. Måtte på legevakta. Der jeg ble sendt inn til vakthavende lege. Hun valset rundt med meg og tok meg dønn seriøst fra det øyeblikk jeg snublet inn over dørstokken. Hun var ikke født i Valdres, for å si det slik. Dagen etter bar det til fastlegen. En eldre herre med en diger bart som nok ikke er grodd i Trøndelag reiste seg og tilbød plass – da han så hvor elendig jeg så ut. Den pakistanske taxisjåføren kjørte meg til akutten. Begynte å tenke på alt jeg burde gjøre på jobb – men som jeg visste jeg bare kunne glemme. Og det ble veldig lett å glemme med tanke på søstrene fra Balkan, den latviske arbeidsinnvandreren og den familiegjenforente Vietnameseren som alle er så flinke at jeg blir helt svimmel. Siden har jeg knapt tenkt på jobb.

På sykehuset var den hyggelige indiske legen innom hver formiddag. Om kvelden når jeg prøvde å gå frem og tilbake i korridoren pleide jeg å støte på kurderen med poleringsvogna. Vi hilste hver gang. Og studenten med hvit hijab – som var den første som tok blodprøver av meg uten at jeg kjente stikket engang. Den vietnamesiske gastrosekopilegen med knirkestemme som han nok har ervervet under studiene sine på NTNU. På meg virket det faktisk som om alle disse menneskene som manglet dåpsattest fra norske kirkesogn gled rimelig smertefritt inn sammen med de som har det. Hjem fra sykehuset med en alternativ apetitt var det to ting jeg hadde lyst på. Indisk mat og kinesisk mat – og ikke besværligheter fra f.eks disse tre her:

Politikeren, kalkulatoren og den mondene

• Christian Tybring-Gjedde: Du din lille politiker som tilbringer kveldene i ditt lønnkammer for å klekke ut innspill som er så kjipe som teoretisk mulig:
• Trygve Hegnar: Du som sitter der og kalkulerer og kalkulerer på den stor kalkulatoren din for å finne ut av hva dette vil koste.
• Inger-Marie Ytterhorn: Du din mondene privilegerte nabo til et asylmottak på Montebello som har så mye grønt rundt husene deres og er så forbanna privilegerte og som synes en slik bygning er totalt malplassert. Det blir selvsagt aldri bygget noe asylmottak på Montebello. Så pust ut. Det bor for mange sakførere der. Det blir for mye styr!

Et asylmottak er alltid malplassert. Selvsagt er det det. Vi vil ikke ha det, men verden er slik at vi må bygge dem nå. Det er vår forbanna humane plikt. Det er ikke meningen det skal stå der for evig tid. Bare nå og en tid fremover. Du som tar på deg det tunge ansvaret og stirrer ned i din kalkulator. Selvsagt koster det. Selvsagt koster det mye. Kanskje koster det så mye at noen av oss i verdens mest privilegerte land må betale noe for det. Når din bror ligger med brukket rygg på dørterskelen din lukker du ikke døren og ringer til Statistisk Sentralbyrå for input til dine kalkulasjoner. Og du din lille politiker. Du som ønsker alle velkommen ved å tilby dem smålige, triste, billige og infame utspill på en slik måte at de skal føle seg ekstra tynget. Dere har alle sammen et ansvar. Dere er noen ekstra privilegerte samfunnstopper med stor innflytelse. Dere burde skjønne at hatet som rir landet som et mareritt om dagen også henter næring fra deres kjipe agenda som dere selv setter merkelappe «ansvarlig» på. Dere burde faen meg vite bedre! Rollefiguren Cray sette ord på det der han i HBO-serien Treme blåser ut sin frustrasjon over myndighetens håndtering av orkanen i New Orleans: Fuck you, you fucking fucks!


Dere er historieløse. Etterhvert vil alle de nye menneskene som har kommet hit dukke opp på et tannlegekontor nær deg, på et kontor under deg, bak en skranke nær deg, inne i en legefrakk, på et seminar nær deg, som en grunder, bak et ratt, i en butikk, på skolen, i barnehagen. Det vil bare ta litt tid. Og jo mer dere stritter, kjiper og kalkulerer – jo lenger tid vil det ta og vanskeligere blir det ....for alle!