Den store terassesvindelen

Notorisk ubehandlet

Om et halvt år er det på'an igjen: Digre trailere kommer til å dundre rundt i selvbyggerlandet Norge med episke mengder trykkimpregnert trevirke for den entusiastiske selvbygger av verandaer, terrasser og plattinger. Trykkimpregnert trevirke til å gå på er forbausende billig i innkjøp. Det er likevel et MEN her. Ikke før har man lagt det ut så kommer alle anbefalingene om at det må vedlikeholdes. Anbefalingene er så mange at de egentlig munner ut i et krav. Det må vaskes og oljes og renses og oljes på nytt og renses og kanskje beises – for det holder i to år – skrapes, renses og oljes igjen. Beises til det blir så sort at man knapt kan gå barbeint på det. Helst oljes tre ganger i året for best resultat – og vaskes forsiktig med høytrykkspyler mellom hver gang. Som om det ikke er impregnert fra før. Endog impregnert med trykk.

Jeg tror det er ettermarkedet som er forretningsideen her. Man pusher billig trevirke og satser på at skamløs råsalg av terrasseolje, terasserens, terassebeis og terassesåpe skal bringe balanse i regnskapet igjen. Vent å se. Når våren kommer så renner postkasse full av reklamefoldere fra Maxbo, Byggmax, Jotun, Fargehuset, Carlsen & Fritzøe, OBS og alle de andre velgjørerne våre. Det er terrasseoljen og terrasserensen som dominerer. Ut fra byggevarekjedene kommer lydige selvbyggerne til å vakle ut med 10-liters spann i hver arm. Foretar man Google søk om temaet havner man enten inn på produsentenes hjemmesider eller så havner man på klikk.no, dinside.no eller andre «uavhengige» steder der temaet omhandles – gjerne i form av et intervju med Jotuns produktansvarlig for olje og beis.

 Det finnes et alternativ her. Det heter ingenting. Det virker – det og. År etter år. Vaske å spyle litt kanskje. Olje terassen tre ganger i året med 90% whitspirit og litt grisete olje er uaktuelt. Beise hvert tredje år med fare for avskalling og behov for skraping og rensing er heller ikke noe jeg har tenkt å fylle hverdagen med når vårsola skin.. Jeg går for NULL.løsningen, Ingenting! Den virker – år etter år. Muligens vaske og spyle litt – men det får jaggu holde.

Ikke nei, men ja til stenging av Lundsbroa

Et smått absurd øyeblikk der man kunne stå mitt på Lund Torv en lørdag formiddag,.....

Dag Torbjørnsen mener i leserinnlegg 24 okt at stenging av Lundsbroa er helt useriøst. Tja....

Et fremtidsrettet forsøksprosjekt er på gang for å stenge Lundsbroa for privat biltrafikk i en måned. Konsekvensen kan være at mange tvinges over på kollektivtrafikk eller som gående / syklende. For flesteparten av oss er dette en høyst nødvendig trafikal adferdsendring for at ikke byen og nærliggende områder skal kveles av privatbiler.

For et par år siden var ikke bare Lundsbroa stengt. Hele Lund Torv var stengt i ukevis pga av vedlikehold av rørsystemet. Det gikk forbausende bra. Både Oddernesbroa, Festningsgata og Vestre Strandgata klarte å ta unna det som ble av mer trafikk den gangen.

I dag er trafikkmengden så stor at busser stanger i den samme køen som privatbiler gjør. Trafikkmengden er udiskutabelt økende gjennom et kryss som for lenge siden har nådd sitt metningspunkt. Nye leiligheter etableres både på Tangen og på Kjøita. Om noen år kommer den storstilte utbyggingen på Bjørndalssletta. I tillegg planlegges det ny utbygging og urbanisering av Lund Torv. Med dette som bakteppe er det ytterst relevant å gjennomføre dette prøveprosjektet for så å måle effekten av det.

Jeg gleder meg ikke til jul i år

Hold på hatten: Her kommer det store mengder mer eller mindre adekvat info om et bitte-bitte-bitte lite hjørnet av norsk populærmusikks historie.

I 20 år – minst – har jeg lett etter denne julesangen: «Jeg gleder meg ikke til jul i år.» En feiende flott 60-talls poplåt – friskt fremført av Sonja Bjønness med en beat-stil som vil tiltale alle tilhengere av dagens pop-rytmer – som en musikkanmelder skrev dengang i 1964.

Ikke har den vært å finne på streaming-tjenester. Ingen har tatt seg bryet med å legge den ut på Youtube. Men i år dukket den opp, gitt. Som nyutgitt singel i 300 eksemplarer. Jeg har skaffet meg eksemplar nr 208.

Teksten er skrevet av psykologistudenten Bodil Syvertsen. Hun var datter av daværende kirke og undervisningsminister Helge Sivertsen – som forøvrig var ansvarlig for opprettelsen av Norsk Kulturråd i sin tid. Bodil Syvertsen flyttet senere til California der hun arbeidet som psykolog og spesialist innen autisme. Hun ble blant annet brukt som fag-konsulent under innspillingen av filmen «Rainman»

Bodil Syversten skrev teksten i hui og hast som et svar på en pophit- konkurranse «Tekst Grand Prix» i «Det Nye». Sangen ble en av de fire vinnerne. Torvinn Midlie skrev melodien på en snau ettermiddag. Låta ble spilt inn med med Rolf Wesenlund som innspillingsleder. Kjell Karlsens orkester med både Robert Normann og Frode Thingnæs backet Sonja Bjønnes i studio – på natta og på direkten etter spillejobb på et julebord. Sangen ble imidlertid ingen hit. Den solgte i ca 150 eksemplarer – og har siden være mer eller mindre glemt. Kun spilt av og til på NRK frem til en stund ut på 2000 – tallet – da også NRK slutte å spille den pga. en lapp som stod på platecoveret i NRK sitt musikkarkiv.

Men nå er den her. De som vil høre denne finne den ikke på internett. Ikke noe sted. Dere må rett og slett komme på besøk for en kopp kaffe og en avspilling av tidenes beste norske vinyl-jule-sang på 45 RPM. PS: Tomt for småkaker.....

Teksten er her

Poenget med parkeringingshus under torvet

På Sørlandet er vi velsignet med et kjøpesenter av helt absurde dimensjoner. Etasje på etasje med parkeringsplasser. Store parkeringsplasser foran enhver lagerbygning som huser en eller annen form for butikk. Et virvar av usammenhengende arkitektur og tilrettelagte veier i alle retninger - gearet inn mot et eneste formål: Shopping i bil. Massivt utrivelig i alle betydninger av ordet. Da blir det for snevert - som Rune Reinertsen skriver – å kalle Sørlandssenteret en suksesshistorie. Hva hadde Mandal, Lillesand, Grimstad, Vennesla, Birkeland, Søgne og ikke minst Kvadraturen vært dersom Sørlandssenteret ikke hadde eksistert? Sørlandssenteret er et monster som suger kraft ut av alle de naturlige små sentrene vi ellers ville hatt. Det er mulig den totale mengden handel på Sørlandet hadde vært noe mindre – men vi hadde nok ikke vært bukseløse av den grunn.

Nå er et nytt kapittel i historien om Sørlandssenteret i ferd med å skrives. Angsten for Sørlandssenterets kraft har fått både en investorgruppe i byen samt store deler av byens politikere til å trekke ned rullegardinene. Angivelig fordi man i 2015 må ha bilen sin på butikkens dørstokk for i det hele tatt få noe handel. Et parkeringshus i sentrum er å trekke kjøpesenterets metodikk og eksistensberettigelse direkte inn i kjernen av byen. Det tragiske er at utviklingen på Sørlandssenteret legger premisser for hvordan vi får det i bykjernen. Det latterlige er at dette er vedtatt, til tross for at det allerede er grundig dokumentert at det er nok parkeringsplasser i byen. Det paradoksale er at i det lange løp er det bysentra som er fremtiden – ikke kjøpesentrene utenfor bykjernene. Kjøpesentrene, slik vi kjenner dem, vil i mye større grad bli truffet av de nye handlemønstrene som spesielt utvikler seg på nettet. Sørlandssenteret slik det fremstår i dag er ikke bærekraftig. Det er for voluminøst. Det er for kostbart. Det mangler befolkningsgrunnlag. Unnskyld - Rune Reinersen, men ser man på Sørlandssenteret med briller som gir litt flere nyanser så er Sørlandssenteret en fiasko.

Derfor. Spar oss for dette. Dette er ikke noe befolkningen i Kristiansand har bedt om. Sørlandssenteret i sin nåværende groteske form var det heller ingen som ba om. Vær litt demokratiske. Det var ikke parkeringshus i sentrum flertallet i bystyret gikk til valg på, men det er det de vil bli husket for. Og jeg har ikke engang nevnt kostnadene, miljøpåvirkningen, anleggsområdet, usikkerheten, biltettheten ....

Elefanten i rommet

I Finansavisens leder 22 april skriver Trygve Hegnar følgende om flyktningekatastrofen i Middelhavet. «Fra vårt ståsted burde de største ressursene settes inn på å hindre skip fra å forlate landene i Nord-Afrika». I dette ligger implisitt at de må tilbake til det helvete de desperat har flyktet fra. På side 42 i samme avis anbefaler analysesjef Frederik Lunde i Carnegie Kapitalforvaltning kjøp av aksjer i Kongsberg Gruppen. Kongsberg Gruppen var selvsagt til stede på våpenmessen i Dubai tidligere i år. Man må være synlig i de mest interessante markedene som det heter. Helvete er i Syria, Jemen, Somalia, Irak, Libya. Frederik Lunde er en av døråpnerne til dette helvete. Helvete er ikke bare blod, støv og en død gutt med rød topplue plukket opp fra en forlist båt utenfor Rhodos. Helvete er like mye en velstelt mann bak en skinnende pult i et glossy kontorlokalet på Aker Brygge som tilfreds sier seg ferdig med dagens finansielle analyse.

Samme konflikt - to verden