Tur - Retur - Kvadraturen - Sørlandssenteret

Omtrent dette innlegget var på trykk på Fedrelandsvennens debattsider 22 desember. Har skrudd litt på det og lagt på et par poenger og lagt ved en haug med bilder.

Tilstandsrapport fra kvadraturen i Kristiansand siste helga før jul. Kaos, kø og jakt etter parkeringsplass...eller....?

Siste lørdag før jul. Den store julehandelen skulle gjøres unna. Stasjonsvogna skulle fylles opp med vin til de voksne, trehjulsykkel til lillegutt og herresokker engros til alle familiens menn. Jeg stålsatte meg for et ventende kaos i byen – med kø i alle butikker og problemer med å parkere bilen. Hjalp ikke at jeg var sent ute og at klokka dro seg mot halv tolv før jeg kom meg avgårde.
Første stopp var Parko parkeringshus. Det var ikke nødvendig å klatre høyere enn til 2. etasje for å få satt fra seg bilen. 3. og 4. etasje var tomme. Parkeringsplassene på taket var nedsnødd og ingen hadde tatt seg bry med å rydde. Snøen lå i fonner.

På veien til polet gikk jeg forbi parkeringsplassen ved Hans Johnsen bygget i Vestre Strandgate. Stort sett ledig. På parkeringplassen ved Mega litt lengre opp i gata var det en og annen bil. Av nysgjerrighet stakk jeg innom et annet parkeringshus i kvadraturen, Henrik Wergelandsgate parkeringshus. 1. etasje var full, 2. etasje knapt halvfull, 3 og 4 etasje tomme. I parkeringshuset på Slottet var de tre første etasjene fulle, men 4., 5. og 6. etasje var tomme.

Årets største handlelørdag? Alle som var i byen med bil den dagen kunne tatt med seg tilhenger. Er det game over for kvadraturen? Og jeg spør meg. Hva er nå poenget med et parkeringshus under torvet?
To år med byggestøv og rot i kvadraturens hjertet vil sementere sørlandssenterets nakketak på en kvadratur på vikende front. For å få en levende kvadratur må det andre virkemidler til. Bompengering rundt sørlandssenteret og parkeringsavgifter må jo være helt åpenbare virkemidler. I 2010 er miljøpolitiske virkemidler en naturlig del av verktøykassa som politikere bruker for å styre utviklingen i ønsket retning. Men sørlandssenteret er unntatt slike virkemidler. Det virker som om sørlandssenteret har festet et seigt grep på distriktets politikere. Ikke en miljømessig ide slipper gjennom, Enorme arealer i oppblåste butikker skal holdes varme. Man bygger stort og effektivt, for så å rive ned noen år etter og så bygge på nytt igjen. Kundene kjører fra butikk til butikk. Fortau finnes knapt. Ingen bompenger, gratis parkering. Ingen restriksjoner på estetisk utforming. Kaotisk planlegging. Massivt utrivelig. En butikkmasse så enorm at den forutsetter mange og lange bilturer fra kunder i begge agderfylkene.Sørlandssenteret krever forutsigbarhet i rammevilkårene. Mantraet deres, ikke et parkometer i Barstølveien!, er fundert på nødvendigheten av forutsigbarhet. En forutsigbarhet man åpenbart skal gjelde for evig for sørlandsparken sine investorer.

Men markedet er ikke forutsigbart. Sørlandssenteret lever på lånt tid. Med den massive etableringen på senteret har man ikke tatt inn over seg megatrenden i folks kjøpemønster ved at netthandel øker både i bredde og dybde. Foreløpig kan senteret melde om stadig nye omsetningsrekorder. Men dette vil snu seg. Om noen år vil senteret forvitre fordi folk flest handler mindre og mindre i butikk. Da vil den kaotiske estetikken bli ytterligere forverret av tomme bygninger der forfallet pipler fram mellom alle prefabrikkerte betongelementer. Senteret har ikke noen annen funksjon enn at man kjører dit ut, handler ting og kjører hjem igjen. Når folk slutter med det vil steder som Sørlandsparken sakte svinne hen. I USA er nå kjøpesenterdøden et etablert faktum, se www.deadmalls.com. Akkurat som Norge var noen år lå etter USA på etablering av kjøpesenter ligger Norge de samme årene etter når det gjelder kjøpesenternes sammenbrudd.

Kanskje det er dette man har forutsett ved planleggingen av det nye parkeringshuset i kvadraturen?

Tomt : Taket på slottet

Tomt : 5 etasje på Slottet

Tomt : 4 etasje på slottet

Tomt : 3 etasje på Parko

Tomt : Utenfor Mega

Tomt : Henrik Wergelandsgate 5 etasje

Tomt : Hernik Wergelandsgate 4 etasje (eller 3, samme kan det være)

Tomt : Henrik Wergelandsgate 4 etasje

Tomt : Henrik Wergelandsgate 2 eller 3 etasje - husker ikke helt

Tomt : Ved siden av Hans Johnsen bygget i Vestre Strandgate

Tomt : På taket på Comfort

Samtlige bilder er tatt mellom kl 11:30 0g 14:00 lørdag 18 desember 2010. Det er mulig jeg har blandet litt på etasjer her og der...men det bør ikke rokke så mye med poenget, vil jeg tro.

Komper og Pjolter på Konsmo Ungdomshus

Dette stykket stod i Lindesnes Avis tidligere i høst

Fotograf: Torbjørn Tryland. Utlånt av Lindesnes Bygdemuseum

Ungdomshuset på Konsmo er revet. Jeg fikk et varsel om den forestående hendelsen da en pratsom kar med trønderdialekt fra kontoret til Noregs Ungdomslag ringte meg i sommer. ”Var du formann i Konsmo ungdomslag i 1978-79?”, spurte han. Jeg svarte bekreftende. ”Har du noen papirer liggende vedrørende eiendomsoverdragelse for tomta til ungdomshuset sånn omtrent i den tida?” fortsatte han. Jeg stod på Den himmelske freds plass i Bejing og bekymret meg mer for mobilregningen enn for detaljene i disputten mellom Audnedal Kommune og Noregs Ungdomslaget om hvem som skulle betale for rivingen av ungdomshuset. Jeg kunne selvsagt ikke hjelpe Noregs Ungdomslag med verken saksopplysninger eller skjøte, og under det store portrettet av formann Mao begynte minnene å strømme på.

På ungdomshuset var jeg full for første gang. 15 år gammel. Fikk Koskenkorva av noen fra Eiken som Svein Helge kjente. Lot det stå til og svelget det ned med julebrus. Et par korker sprit var det som skulle til for å skjenke en lang tynn ting som meg litt lealaus. Der klinte jeg for første gang - litt nede i veien, bak huset eller kanskje det var inne i skogholtet? Danset kanskje først til Sherrox m/Mona Håverstad, Stratos fra Vigeland, Mike Moens Band som kom helt fra Kristiansand eller Infinity fra Søgne? Husker i alle fall den kilne sødmen da hender fant hverandre etter endt dans og spenningen etter spørsmålet: "skal vi ta en til?" To danser på rappen og hender som fant hverandre kunne bety klining etterpå. Lørdagsfestene på ungdomshusene i Indre Agder var en staffettpinne som vandret mellom ungdomshusene i Eiken, Byremo, Bjelland, Laudal, Holum, Kvås, Vanse (det var langt), Mandal (der var det litt farlig), Konsmo og noen steder til. Konsmo og Laudal var mine favoritter.
På lørdager var ungdomshuset køer av biler langs veikanten, skråling utenfor festlokalet, slåsskamp på tørre never. Angst for om noen av de tøffe kroppsbyggergutta fra Mandal skulle dukke opp. Rørslige karer i døra som resolutt tok seg av bråkmakere. Varmen, gardinene i kjelleren som blafret av lufttrykket når mange danset samtidig i storsalen. Flekker av fersk oppkast på vei ned trappa og inn mot toalettet.

Vaskesjauen etter de store lørdagsfestene var omfattende. 250 mennesker som tråkket inn og ut på sølete sko på en seng av oppkast og matrester iblandet glasskår her og der etterlot seg mange spor. Men huset kunne transformeres fra et sodoma lørdagskvelden til en respektabel arena for folkeviseleik og turdans med servering av rundstykker og brus søndag kveld. Ungdomsmøter kalte vi disse søndagskveldene. Her praktiserte vi firetur, åttetur, seksmannsreel, vals, gammel reinlender, polka og masurka og alskens folkeviseleiker. "Eg rodde meg ut på seie grunnen....". Søndagene på ungdomshuset gjorde at jeg lærte meg å spille trekkspill, selv om platesamlingen min i kjellerstua stort sett besto av Pink Floyd, Deep Purple og slike nymotens ting. Etter et år med intens øving spilte jeg på gammeldanskurs, og jeg husker enda første gangen jeg ble spurt om å spille på ungdomsmøtet. Jeg fikk til og med penger for å lire av meg "Livet i Finnskogarna" og andre gammeldansklassikere. Det var alltid allsang på ungdomsmøtene. Og Odd Arnes malmfulle røst ledet oss myndig gjennom samtlige vers på "Hodli hatti ti og hodli hatti hei".

Ungdomshuset var der jeg hørte Bjøro Håland for første gang. Han opptrådte på idrettslagsbaseren. Og folk snakket om at dersom han ville, så kunne han nok gjøre det stort som sanger en gang. Kanskje han kunne være den nye Jim Reeves? På en av basarene vant jeg en fruktbolle og seks glass i brunt glass. Jeg var 10 år den gangen og var bare sånn passe fornøyd med gevinsten. De brune glassene endte sine liv på et nachspiel i en sliten studenthybelen i Bergen ti år etter.

Og alle sketsjene på ungdomshuset… Jeg husker katalogene bak scenene med sketsjer som vi brukte på gamlefester, 17-mai tilstelninger og andre arrangementer. Sketsjer som gikk omtrent som følger. "To menn sitter på hver sin krakk, beveger seg litt fra den ene rumpeball til den andre. Etter en stund sier den ene. ”Du Lars, hvilken gang synes du er best?” Etter en lang pause sier den andre: ”Den om høsten". Det var alltid noen som lo av dette.

Og så var det gamlefestene på Ungdomshuset. Da var det vals, reinlender, polka, fuskeswing, fusketango og fuskefoxtrot. På gamlefestene var de over seksti spesielt invitert. Festmat var komper og kleskoden var slips og jakke. Kjell Egil (25) skrudde på sjarmen og bød opp Ruth (58) til dans. Hun lot seg aldri to ganger. Haugland fra Bjelland spilte på trekkspill, eller kanskje var det en fra byen som hadde med seg gitarist. Olemann og Jan fra Vigeland spilte også på gamlefestene. Ingen kunne spilte "Rosa på Ball" bedre. Dugelig dansemusikk var det uansett. Var det kaldt fyrte ble Bjørn, den store vedovnen i storsalen, fyrt opp. På gamlefesten var vi på fest sammen med våre foreldre. En gang hadde mamma ansvaret for kompegryta. Komper til 120 er et stort ansvar.

Norsk Bygdekino var også innom Ungdomshuset. Da satt Ola hos Torkel i døra og tok billetter. Bud Spencer og Terence Hill var de største heltene. Jeg husker enda Ben Hur fra første benkerad levert av et skranglete 16 mm Bauer og høytaleren, en skrapende liten kasse plassert under lerretet. Her så jeg "Piknic Med Døden" for første gang. Men det var på en lørdag kveld og vi skulle til Kvås på fest senere på kvelden, så vi fulgte ikke så godt med. Og "Klute" med Jane Fonda og Donald Sutherland gjorde at jeg for første gang fikk en vag ide hva en god film er.
Dugnadene, bordtennisbordet i kjelleren, praten inne på kjøkkenet…. Ungdomshuset på Konsmo, for et hus du var. Du er en tåre verd. Lyckliga gatan, du finns inte mer…

Vidar Strisland
Kristiansand

OM å luske på et nyrikt par i Xian

Hendig kjøretøy for å transportere designhandleposer gjennom bymuren i Xian

Fra tid til annen kan det være hensiktsmessig med en tur på egen hånd. Da får man gjerne sett noe man kanskje ikke hadde sett dersom man hadde vært flere på tur.

Det kommer et usedvanlig hårstilig ungt par hånd i hånd like utenfor den lokale Louise Vitton-sjappa. Det er ikke så store. Hun 1.45 og han 1.60 – kanskje. Tilsammen veier de sikkert ikke mer enn 80 kg. Hun er nesten like høy som ham, men de skyldes de tårnhøye stilettene hun turnerer med suveren selvfølgelighet. Vet ikke hva de hadde på seg. Det var nok så mye, men det var sikkert dyrt. På hjemmevant maner sklir dette lille paret inn i veskebutikken. Jeg blir skrekkelig nysgjerrig og betemmer meg for å vente til de kommer de ut igjen. Jeg trenger ikke vente så lenge. Noen minutter etter kommer de ut med en bitte liten handlepose, tar til venstre og beveger seg mot gjengen av SUV'er som er parkert langt inne på fortauet. De sikter seg inn på den største. En Porsche Cheyenne med 4 rektangulære potter – åpenbart toppmodellen, Sekunder etter dundrer de avgårde. I ettertid jeg jeg mange ganger lurt på hvordan den lille flisa med alt for mye hårgele rakk ned til pedalene.

Den kinesiske mur sett fra Mutianyu

Hele gjengen minus fotograf

Den lille havfrue i København er et av Danmarks mest kjente severdigheter. Jeg har sett den og sitter kanskje igjen med en «var det alt?»-følelse. Når du står alene på kaia ved langelinie og glor på den lille havfrue i månedskifte september - oktober er det ikke akkurat historiens stormer som velter inn over deg. Du ergrer deg mer over at allværsjakka ikke er så vindtett som du trodde da du kjøpte den. Har sett den to ganger, og i mitt hodet er den omtrent 30 cm høy.

På skalaene som betegner spektakulære og ikke fullt så spektakulære turistattraksjoner befinner den kinesiske muren seg på den andre siden. Når du besøker den kinesiske muren så vet du at du ser bare en bitte liten bit av den. Likevel sitter tilstanden i deg. Tilstanden av å gå på et byggverk som strekker seg over 6000 km i snirklete konstellasjoner over langstrakte fjellformasjoner. Når du går på en stentrapp der alle trappetrinnene er helt avrundet av millioner av føtter som har gått opp og ned akkurat den trappa, og du vet at det er titusenvis av slike trapper i alla murens krinker og kroker – da skjønner du at muren er en stor episk fortelling.

På den Røde Lanterne i Bejing

Å bo bra er fint når man er 18 stk og tre generasjoner på tur. Å bo bra kan man alltids få til bare man betaler nok. Å bo riktig handler litt om å undersøke på de riktige stedene på forhånd, samt en liten porsjon flaks. I Beijing bodde vi på et slikt sted. Den Røde Lanterne er et typisk back-packer-sted. Det ligger midt i en hutong. På gaten utenfor ligger det frisører, spisesteder og musikkforretninger på rekke og rad. Inne i området til Den Røde Lanterne er det fredelig og avslappende. Vi trenger ikke ha noen utflukter til hutonger når vi er i Beijing. Vi bor der jo. Vi kan synke ned i en stol å bli sittende der i timesvis uten å føle at man går glipp av noe. Lyden fra gata der det sitter folk og prøvestiller instrumenter, billig TsingPiao og en hund som tusler rundt og driter mellom føttene våre. Tre gode bidrag til en perfekt dag i Kina.

Reidar og Sevrin. Ikke fullt så desorienterte. De er mer vant med å være oppe om natta.

Geir, Kirsti og Mary-Ann. Lettøl på kinesisk. 5 kroner for en murer.

Det virker som om Ann-Elise og Anne-Marie også synes det var greitt å komme fram